Tid for å minnes!

En av mine store barndoms helter har gått bort. Han med de rare sangene og som gjorde en STOR innsats for blant annet flyktningebarn i Norge.
Denne sangen er en sterk, direkte barnesang som gjorde veldig inntrykk på meg da jeg hørte den for første gang som barn:
Ikke slå

Det er friminutt, og plutselig er skolegården full.
Noen prater, noen løper, noen lager tøys og tull.
Noen store står og spiser, noen andre går og fniser.
Noen leter inni nesa etter gull.

Bort i kroken står en flokk med nesten bare gutter i,
men i midten er en jente, hun er åtte eller ni.
Hun er sølete på jakken, står og kikker ned i bakken,
og de nærmeste kan høre henne si:
Ikke slå, ikke slå, ikke slå.....ikke slå.

Når det ringer ut for siste gang og alle mann har fri,
vet hun at de står og venter på et sted hun må forbi.
Hun kan se dem ved butikken
der de bøller i trafikken,
det er ingen som kan høre henne si:
Ikke slå, ikke slå, ikke slå.......ikke slå.

Jenta ynker seg i søvne, det er sent på natterstid.
Hun har bamsen med i senga, han er kledd som politi.
Mamma setter seg der inne,
stryker datteren på kinnet,
men hun gråter når hun hører barnet si:
Ikke slå, ikke slå, ikke slå, ikke slå.

Hvil i fred, Gustav Lorentsen. Jeg føler meg som ei ku i tunnellen...

1 kommentar:

  1. så sant, så sant, han er en stor del av min barndom også, med sine enkle, triste, morsomme og flotte sanger - glad jeg har gitt arven videre til mine barn :)

    Hilsen en grevling i taket...

    SvarSlett

Å kommentere kommenterer kommenterte har kommentert ♥♥♥♥